Billetter: Min. 150 kr eller valgfritt beløp over. Pengene går til Norsk folkehjelp.
Det vi også være mulig å donere penger underveis i arrangementet.
VIPPS til #8000 når du kommer - vis i døra. Førstemann til mølla - kun 60 plasser.
OM TO DAGER DRAR VI TILBAKE …
Tekster fra et pågående folkemord
Iscenesatt lesning av tekster skrevet av scenekunstner Ali Abu Yassin og forfatter Atef Abu Saif, begge fra Gaza.
Oversatt til norsk av Vibeke Harper
Manus og iscenesettelse: Vibeke Harper, kunstner og co-kunstnerisk leder for Motforestillinger, i samarbeid HAVET
Med: Vibeke Harper, Øyvind Brandtzæg, Mari Moe Krysinska, Berit Rusten, Ina Kiberg.
Musikalsk innslag: Batoul Nemr
I samarbeid med: TRANSFORM, Propellen Teater, PanterTanter, BalkanFest
Alle billettinntekter går uavkortet til Norsk Folkehjelps arbeid i Gaza.
Vi er vitner til et pågående folkemord.
Det sendes i realtime på TV.
Og verdens politiske ledere lar det fortsette.
I oktober 2023 startet et av de mest brutale angrepene på en sivilbefolkning i nyere tid.
På det mest intense ble ett palestinsk barn drept hvert tiende minutt på Gazastripen.
Det pågår fortsatt.
Per 21. mars 2024 er 32 430 drept i Gaza. 1 139 drept i Israel. Minst 442 drept på Vestbredden.
Over 13 000 av disse er, eller var, barn.
Bak hvert enkelt tall i disse statistikkene finnes, eller fantes, et menneske med et navn og et liv som fikk en altfor tidlig og brå slutt.
To gazaboere som heldigvis ikke er et av de mange små tallene i det store antall drepte, er forfatter og kulturminister i de palestinske selvstyremyndighetene Atef Abu Saif og scenekunstner Ali Abu Yassin.
I de lange skyggene fra det pågående folkemordet forsøker de å sette ord på virkeligheten som omgir dem.
Atef skriver dagbok, en slags loggføring av blodige lemlestelser, endeløse brødkøer og den evinnelige jakten på mobilsignal. Men også om de gode øyeblikkene med vennskap, samhold og livskraft. Og om å se byen han elsker bli forvandlet til en eneste stor ruinhaug.
Sør for elven Wadi Gaza sitter scenekunstneren Ali Abu Yassin og forsøker å gjøre det samme; han måtte flykte fra huset i Al-Shati flyktningleir i Gaza by tidlig i oktober. Nå sover han og familien på gulvet til en venn som også huser rundt 130 andre fordrevne. Dagen er en evig baderomskø. Og mens han står i køen, med en liten bøtte med tilmålt vann i hånden, blir dagdrømmen om å synke ned i et velduftende og varmt badekar stadig tyngre å bære.
Etter at «Israel har gjort seg ferdig» kan ingen av oss si at vi ikke visste.
Hvem er vi, som enkeltmennesker og kollektiv, når vi sitter som apatiske vitner til et pågående folkemord?